Utålmodig

Jeg vet det ikke er lenge siden jeg fikk beskjed om at Expoloris hadde godkjent Application min og sendt den videre til USA, men nå begynner jeg å bli skikkelig utålmodig. Vil bare ha den godkjent med en gang, slik at jeg forhåpentligvis snart kan få en vertsfamilie. Jeg er så nysgjerrig på hvor jeg havner, hvordan familien min er, hvilke interesser de har, hvem denne familien består av og så videre. Herregud, dette er nervepirrende!

Jeg har utrolig mange tanker angående mitt år i USA. Jeg gleder meg veldig til å lære et nytt språk flytende, oppleve en ny kultur på nært hold, bli kjent med masse nye, fantastiske mennesker, og for ikke å glemme å se og oppleve alle de nye stedene. Og Ja, selvfølgelig er jeg spent på hvordan det blir å gå på en ekte, Amerikansk High School, og sist men ikke minst hvordan jeg kommer til å gå overens med vertsfamilien min.

Jeg vet at tiden frem til avreisen kommer til å gå fort, men samtidig sakte. Fort fordi det er så masse som kommer til å skje i mellomtiden, sakte på grunn av all ventetiden. Men plutselig så står jeg der, på flyplassen med kofferten i hånden, klar til å tråkke ut i verden på egenhånd. Helt alene. Åh, herregud dette er egentlig ganske skummelt..